søndag 24. mars 2019

Vifta samt galeien

Vi har levd under eit umenneskeleg press. I oktober flytta vår kjære ven Feiten attende til Trondheim frå Kjøpenhamn etter eit samlivsbrot, og han har fått att den gamle jobben sin på Dahls bryggeri. Som han så vakkert formulerte det: "Gud har gjeve meg eit kort med påskrifta "Rykk tilbake til start"." Heilt sidan heimkomsten har han masa om at vi må bli med han ut på galeien ein aftan, som i gamle dagar. Men vi prøver faktisk å vera ein ansvarleg småbarnsfar og alt det der, så vi kan ikkje gjera den slags så ofte. Men presset frå Feiten har vedvart. Det er greitt å kalle han Feiten, berre så dét er sagt, fordi han faktisk er tynn no. Men presset har òg kome frå ein annan kant, nemleg frå sambuaren vår; la oss kalle henne Vilde. Ho meiner at baderomsvifta vår lagar ein forferdeleg ulyd, og at vi må få gjort noko med det. Vi. Ho er fanga i ein gamal kjønnsstereotypi, der det tydelegvis er vi som menn som må få fiksa baderomsvifta, jamvel om vi for vår del ikkje har noko å utsetja på funksjonsnivået hennar. Løysinga vart som vanleg eit kompromiss: "Vi skal ordne baderomsvifta, men då må vi bli med Feiten på galeien på laurdag." Det var i orden. Deretter ringde vi John Gunnar, faglært ventilasjonsmontør som òg er ein ven av Feiten og såleis sjølvskriven deltakar under galeien, og gav han eit ultimatum: "Anten kjem du hit og fiksar den fordømde vifta, elles kan vi ikkje bli med deg og Feiten på galeien på laurdag." Han sa at han ikkje visste noko om denne galeien, og sant å seia skulle han få vitjing av ei dame frå Orkanger i helga, flott dame som jobbar i ein butikk der ute. Men han vart skremt likevel, og torsdag kom han for å sjå på vifta. Han gjorde det svart; det vil seia: Betalinga fekk han i form av lakris. Han greidde ikkje å opna dekselet eller kva ein skal kalle det på den hersens vifta, men han la øyra inntil henne og konstaterte at det måtte vera noko gale med eit hjullager, og at vi like gjerne kunne kjøpe ei ny ei, så skulle han koma attende på sundag og installere henne. Neste dag, fredag, køyrde vi til Lade, til butikken Megaflis, og fekk kjøpt ei vifte som liknar den gamle.

Så, dagen etter: galeien. Vi hadde til og med skrive det på kalenderen som heng på veggen: "Erlend, galeien." Vilde var berre passe nøgd med at den nye vifta ikkje var installert enno idet vi skulle gjennomføre den mykje omtalte galeien, men ho godtok sin lagnad. Vi synst det var litt trist å tenkje på at John Gunnar ikkje skulle bli med oss på galeien, men heldigvis ringde dama frå Orkanger og avlyste alt, etter seiande på grunn av vêret. Dimed kunne John Gunnar til og med koma og hente oss, og køyre oss ned til seg på Tempe. I bilen hadde han med seg Lesbe-Nina, ei hyggeleg ung dame, men sjølvsagt ei dårleg erstatning for dama frå Orkanger. Det er greitt å kalle henne Lesbe-Nina, berre så dét er sagt, fordi ho faktisk er lesbisk. Vel framme på Tempe fann vi Feiten på trappa, sterkt nedkjølt og nedsnødd, men i live. Snart kom også Mosanna, eller Mossi, ein svært artig kar frå Irak. Han er muslim og fråhalds, men han liker å køyre rundt. Før var han sjåfør for Saddam Hussein. Til liks med John Gunnar prøver han å finne den rette, men det er ikkje så farleg for han, for han har eit glimrande liv uansett. Han køyrde til Ålesund for å møte ei dame der, men ho var for epileptisk. Han kontakta imamen for å forhøyre seg om ei dame han hadde spotta i moskeen, men imamen åtvara han mot henne, av di ho tilhøyrer IS. Likevel gjekk dei på ein date på McDonald's, der dama fortalde at ho planla å sprengje heile Trondheim torg. Ho er svært pen, men Mossi bestemte seg for å avslutte det: Som IS-brudgom ville han nok ikkje fått lov til å dra på galeien så ofte. Alt dette var veldig interessant å høyre om, men det kunne ikkje vedvare: På "Tri løver" sat nemleg ein ven av oss kalla Pære-Erlend, han hadde tinga bord til landskampen som skulle visast på storskjerm der. Ingen ville dit, men vi måtte, fordi Pære-Erlend er i sorg og treng vår støtte. Det er forresten greitt å kalle han Pære-Erlend, for han har eit pæreforma hovud og er stolt av det, og det er praktisk å kunne skilja mellom dei ulike erlendane. Til samanlikning er vårt tilnamn sjølvsagt "Skitten-Erlend", "Erlend den skitne", "Skitne oter" og liknande, og det er heilt på sin plass. Uansett, Mossi køyrde oss ned til langbordet og landskampen. Det var visstnok Noreg mot Spania, men det såg vi ingenting av, for vi sat med andletet mot ein skjerm som berre synte ITA mot FIN. Vi trur at ITA vann, men vi er usikre på dette òg, for vi vart ikkje lenge. I mellomtida hadde vi nemleg fått forlokkande snaps frå vår gamle venninne Liv Marit Grude. Vi har eigentleg bestemt oss for å bryte all kontakt med henne, etter at ho tvang oss til å dra eins ærend til Sortland for å tapa ein bridgekamp. Meir om dette seinare. Uansett, snappane synte at ho hadde vitjing av ingen ringare enn Øystein Olsen. Ikkje sentralbanksjefen, altså, men ikkje langt unna heller, eller iallfall ein mann som sopar inn store pengar på travsport. Det var nokre andre typar der òg, men dei kan få vera anonyme, den viktige for oss var Olsen. Feiten og John Gunnar vart med, og dei likte òg Øystein Olsen svært godt. Mossi køyrde oss, naturlegvis, men det er ikkje langt, for Grude bur sentralt. Litt seinare kom Mossi på nytt, og køyrde oss bort igjen. I Brattørgata 3B, der det brukte å vera vekkjelsesmøte før i tida, møtte vi tilfeldigvis Hallgeir Gåsø og Martin Rian, som var ute og markerte siger i Vårcupen på Melhus. Men dei verka sure og tverre, visstnok fordi nivået i tevlinga hadde vore for dårleg, så vi heldt ikkje ut lenge i selskapet deira. Borte i gata møtte vi att Pavla frå Omsk, ein transe vi brukte å kjenne, nyleg portrettert i ein gigantisk NRK-artikkel. Ho hugsa godt den gongen vi diskuterte Tarjei Vesaas' lyrikk, og vi snakka litt om laust og fast. Det synte seg at ho skriv dikt ho òg, og ho synte oss eit par av dei, mellom anna eitt om sovemedisinen Zopiclone. Vi budde oss på å betala formuen det kostar å ta nattbussen heim, men i døra på bussen møtte vi ein tyskar som er far til ei jente i barnehagen dotter vår går i. Han arbeider som trafikkleiar eller liknande i eit av busselskapa, og sjølv om han strengt teke berre var ute på galeien han òg, hadde han tydelegvis autoritet til å avgjera at vi skulle sleppe å betala billett. Deretter sat han og prata til oss gjennom heile den snirklete bussturen attende til Risvollan. Det var bra, for det har skjedd minst eit par gonger at vi har sovna i laupet av denne turen, og ikkje vakna før på endestasjonen langt pokker oppe i Lohove, noko som har kosta oss ein nattleg spasertur på minst ein halvtime. Vi er jo ikkje så ofte på galeien, som sagt, så når vi seier at dette har skjedd eit par gonger, tyder det vel eigentleg at det har skjedd kvar einaste gong vi har teke nemnde nattbuss. Den siste halve timen med småprat, då vi stod ute i kulingen vel framme på haldeplassen på Risvollan, kunne tyskaren kanskje riktig nok ha spara seg.


Vi, Lesbe-Nina, Feiten og katten Bukse-Bob. Dette er tidleg på kvelden. Vi koser oss. 

Uansett fekk vi oss ei god natts svevn, frå halv fire til kringom ti, dobbelt så mykje som vi vanlegvis søv. Vilde var nemleg så grei å ta hand om barnet denne natta og neste morgon. Vi liker vanlegvis å stå tidleg opp for å få noko ut av dagen, så dette høyrer til dei absolutte unnataka. Vi unna oss til og med den luksusen å sitja litt i senga etter at vi vakna, for å byrja skrive denne loggen. I ettermiddag kjem John Gunnar for å hjelpe oss å installere den nye vifta. Dette er visstnok ein type el-arbeid som ein faglært el-arbeidar bør gjera, ikkje ein ventilasjonsmontør og ein ufaglært lærar, så det kan godt hende at dette blir det siste vi skriv.

torsdag 21. mars 2019

Väliaikainen

Vi gløymde å gratulere våre kvenske vener med dagen her på laurdag. Så vi gjer det no: Onnee päiväle. Dagen gjekk for fort. Sambuaren vår måtte ordne det meste til den store feiringa, medan vi sjølve skulle røkte barnet. Vi måtte ta henne med i ein namnefest for ein nevø, så vi gjekk glipp av sjølve kvenpartyet, der duoen Beddari Nilsen igjen kom for å spela dei fagraste toner som tenkjast kan. Visstnok vart dette ein stor suksess, det var iallfall det vi skreiv i reportasjen vår til avisa Ruijan Kaiku. Mykje folk kom. Samane kom, jødane kom, jamvel kommunen og fylkeskommunen kom, i tillegg sjølvsagt til kvenane og dei nyfikne nordmennene, og alle fekk dei nyte kvenske spesialitetar som kaffiost, ein type ost ein skjer i småbitar og slepper oppi kaffien. Les artikkelen vår frå i fjor for meir informasjon om kvenar generelt.

Sjølve bidrog vi med ein uhøgtideleg, men gravalvorleg kvenkviss på Kiegle kro om kvelden. Samane kom i uhopetal, og jødane kom ikkje i det heile, og Gud må vita kvar det vart av kommunen og fylkeskommunen, men ein del nordmenn og kvenar kom då, og ein islending. Det var mange spørsmål om nettopp kvenar, men òg ein del om finnar, skogfinnar, samar og endåtil russarar. Ikkje minst måtte vi leggje inn nokre om Kalevala, som vi har elska sidan barndommen, og eit par oppgåver om Læstadius som repetisjon frå Læstadius-føredraget vi heldt for kvenane i januar. Kvissen var iallfall ikkje for vanskeleg, for nokre greidde over halvparten av spørsmåla, og dei fleste stod endåtil på Læstadius-eksamenen. Vi vil faktisk påstå at nivået på deltakarane var temmeleg høgt, då mange til dømes visste det norske namnet på bygda Pykeijä, fleire kjende til flogvitet Just Qvigstad, og alle kunne identifisere eit kunstverk av Kåre Kivijärvi. Vinnarar vart laget "Pias venner", med Børselvs Pia Wilhelmsen, Islands Thorsteinn Gestsson, og sjølvaste spelemannen Trygve Beddari. Som ein takk for strevet fekk vi æra av å bli med Beddari og hans kone og kunstnarkollega Anne Margaret Nilsen ein tur på "Moskus bar". Der kom vi tilfeldigvis i prat med ein annan nasjonal minoritet, ein romani, utan at vi likte han så godt som vi liker dei fleste kvenar. Høgdepunktet var nok likevel den kvenske dansen som Trygve Beddari framførte, eit minne vi kan leva på heilt til neste Kvenfolkets dag.


Kven er dette? Det er ikkje eitt av våre mange briljante ordspel, men ei av dei lettare oppgåvene frå kvenkvissen. Skriv svar i kommentarfeltet under.

Beddari Nilsens plate Ruija byd på det eine musikalske høgdepunktet etter det andre, men sjølve har vi særleg to favorittar. Det er for det fyrste tonesetjinga av ein lang passasje frå Kalevala, omsett til moderne norsk av tusenkunstnaren Mikael Holmberg, der Väinamöinen byrjar spela sine trolske toner på historias fyrste kantele, laga av kjeven på ei diger gjedde. Denne teksten vil det diverre føre for langt å sitere her. Men vi er òg svært glade i Georg Malmsténs schlager "Väliaikainen", "Noe som kommer og går", omsett av same Holmberg. Sundag morgon var det ikkje fritt for at vi nynna på desse versa, som vi forresten ofte har sunge som godnattsong for dottera vår. Slik vi ser det, kunne visa ha vore eit alternativ til nasjonalsong for kvenfolket, om ein fekk laga ein berre kvensk versjon i tillegg.
Dette livet med smerte og bedrøvelse
er noe som kommer og går.
Alle stunder av glede og bedøvelse
også noe som kommer og går.
All den lykken i livet som vi får til del,
all den kjærlighet som brenner i kropp og sjel,
alle nederlag, alle hjertesår
er noe som kommer går. 
Den skjønneste rose du no'n gang har sett
er noe som kommer og går,
og de ungdommens dager da alt synes så lett
er noe som kommer og går.
Og den skjønnhet du ser i den jenta der,
hennes lepper så søte som kirsebær,
hennes kropp, det tror jeg du nok forstår,
også noe som kommer og går. 
Den vinen som løfter og beruser deg
er noe som kommer og går,
og den anger'n som dagen etter knuser deg
er noe som kommer og går.
All den lykken i livet som vi får til del,
all den kjærlighet som brenner i kropp og sjel,
alle nederlag, alle hjertesår,
alt er noe som kommer og går.