fredag 13. desember 2019

Attersyn med Hiisi-elgen

Vi må berre beklage at bloggen har gått for varmt og kaldt vatn i det siste. Mange har vel vore urolege for oss, tenkt at vi er daude. Det kan absolutt vera ei moglegheit, men det er ikkje tilfelle denne gongen. Tvert imot har vi hatt det travelt, noko som er fort gjort så lenge ein er i live. At bloggen har vorte siste prioritet, kan ha å gjera med at han sug, som de sikkert har merkt. Det er lite freistande å prioritere han.

Eit døme: Sist helg drog vi heller på ferie til Helsinki enn å setja oss ned ved skrivebordet og forfatte dette blogginnlegget. Vi skreiv teksten i notatboka vår i staden. Éin grunn til at han har vorte så elendig, er at vi miste høyrselen på flyet. Vi er avhengig av å høyre vår eiga røyst i hovudet for å kunne skrive godt. Men gjennom heile helga høyrde vi berre det vi ville høyre: finsk tango.

Vår kjære sambuar fekk dessutan praktisert kvensken sin, som ho øvar på gjennom studieturar, språkkafé, adventskalender og ymist anna. Dette gjekk sjølvsagt rett heim hjå finnane, som har varme minne om dei mange som utvandra til Ishavskysten, Ruija, for nokre hundre år sidan. I fjor på denne tida skreiv vi om ei anna romantisk utflukt, til Stockholm, men vi må ærleg innrømme at vi likte Helsinki betre. Det er noko med svenskane som ... vi veit ikkje ... Men dei er jo imperialistar, i botn og grunn, snørrhovne viktigperar, og til overmål nokså mislykka sådanne. Tenk berre på Vasa-skipet, og Andrée med den patetiske ballongen sin. Dei minner slik sett om danskane, som vi heller ikkje kan fordra. Nei, vi føler oss mykje nærare i slekt med finnane, som vi strengt teke er langt fjernare i slekt med. Dei finnane vi møtte var hyggelege, men ikkje for hyggelege, som amerikanarane. Finnane er kjende for å vera alkoholiserte og depressive, og dei eigenskapane har vi den største vyrdnad og sans for.


Vilde med treskulptur av gjeddehovud. Dette ved Akseli Gallen-Kalela-museet, som vi ikkje eigentleg vil tilrå, fordi ein ikkje fekk sjå noko særleg av Akseli Gallen-Kalelas kunst der. Det er ikkje han som har laga denne skulpturen heller, men denne likte vi. Gjedda er svært viktig i Finland, både som matfisk og i mytologien. Tenk berre på den infamøse Mana-gjedda i Kalevala. Väinämöinen laga den fyrste kantele av ein diger gjeddekjeve. Det er berre vi nordmenn som er så einspora, avstumpa og primitive at vi ikkje veit å verdsetja ei skikkeleg gjedde når vi ser ei. Det er ikkje naudsynt å nemne at dei norske politikarane som er så heldige å heite Gjedde, gjer namnet sitt til skamme.

Då vi kom til Helsinki var det sjølve den finske nasjonaldagen, sjølvstendedagen, men trur de finnane dreiv og veiva med flagg og hyla og skreik? Ikkje perkele, sjølv om dei har utstått vesentleg større strabasar enn oss nordmenn. På sundagen var det nok ein flaggdag, den finske musikkens dag, opprinneleg fødselsdagen til Jean Sibelius. Men vi høyrde ikkje ein masse katzenjammer av den grunnen. Vi nordmenn er jo heilt hysteriske på dette omkvervet òg, festivitas er synonymt med redselsfull musikk på høgt volum. Men kva er gale med å sitja heime med ei flaske Koskenkorva og kontemplere over musikken i tagnad? Det er kjempeflott, etter vår meining, og heilt naturleg.

På same måte er det kjempeflott for ein nordmann å ta ein helgetur til Finland. Ingenting er naturlegare, eller meir saliggjerande, enn å gløyme for ei stakka stund alt som heiter blogg og Yodel, fjord og fjell, samt anna surr og vas.