onsdag 6. desember 2017

Menn som ringjer

"Jula er høgtid med tradisjon," heiter det i songen, og malapropos tradisjon og medmenneskelegheit og så bortetter, tenkte vi å ta føre oss ein av fåe tradisjonar vi sjølve har eit forhold til, nemleg den å slå på tråden. Sjølve slår vi sjeldan på tråden, men heldigvis har vi nokre vener som likevel slår på tråden til oss, uskuldige offer for Becketts syndrom: "Eg har ingenting å seia; likevel må eg tala." Det er desse arme sjelene som her skal få ein hjarteleg takk.

Den fyrste er Erlend Gaustad, seminarist i Haram kommune, som ofte ringjer oss og kjeftar oss opp for ikkje å ringje han. Tradisjonelt har han ringt ofte, gjerne til ukristelege tider, som den einslege gjesten på Øyra pub på Vatne, eller frå kjøkenbordet til far sin på Titran. Han er ein av dei argaste forsvararane av denne noble norrøne bygdetradisjonen å slå på tråden, ei interesse han har ervd ikkje minst frå onkelen sin, Rune Gaustad, som sjølv ringjer frå Titran når han er der, og til Titran når han ikkje er der, alltid med den same opningsfrasen: "Kårr'n sæi ferr nå den kar'n da?" Han kan godt ringje på nytt ein time seinare, og stille akkurat det same spørsmålet. Erlend Gaustads eigen signatur er forresten den plutselege avskilshelsinga, gjerne etter ein times snikksnakk om vått og tørt: "Vi sei det sånn så læng," vel å merkje utan at noko som helst har vorte avtalt, inga semje har vorte nådd. Men litt urolege er vi, for no har Gaustad utruleg nok vorte far (gratulerer, forresten), og vi tek oss i å undre: Er det fare for at han no vil ringje sjeldnare? Men på den andre sida: Kva anna skal ein gjera i dei lange nettene når barnet ligg og vrælar?

Så er det Håkon Lyng, overarkivar i Arbeidstilsynet i Trondheim og assisterande kaptein på kvisslaget Levon Helm. Han ringjer under eller etter vitjingar på Mellomveien pub, for å konfrontere oss med dei mange og skandaløse brota våre på kvisslagets komplekse byråkratiske statuttar. Lyng er alltid omgjeven av damer når han ringjer, flust med damer, på puben eller heime. At han altså likevel finn tid til å prioritere kapteinsrolla og det veldige ansvaret ho medfører, er rett og slett førebiletleg, og seier litt om kva formidabel leiarfigur han er. Det kan vera tilsynelatande bagatellmessige tilhøve det gjeld, som at søknaden vår om permisjon frå kvissen kom inn elleve i staden for dei forskriftsmessige tolv vekene på førehand, men som eineveldig assisterande kaptein veit han at slike tilhøve i røynda er alt anna enn bagatellmessige: Sluntrar ein unna den korrekte prosedyren berre ein einaste gong, om aldri så lite og umerkeleg, byrjar sjølve grunnfjellet i organisasjonen slå sprekkjer, med ein plutseleg og daudbringande kollaps som overhengande risiko.

På helgekveldane ringjer òg Stein Bjerkset, fysioterapeut i Rennebu, og han kan vera av dei seigaste, mest uthaldande telefonistane, der han sit på hytta si i Soknedalsfjella og tek ein gamaldansk. Fyrst skal han fortelja eit par lokalt produserte vitsar, deretter anekdotar frå røyndommen, og så må vi få nokre bridgespel til avisa, alle fire hender og alle ville meldingar. Førre laurdag trudde vi likevel ikkje at julekvelden var komen som kjerringa i påska på våre eigne øyro, då Bjerkset annonserte at han og kvinnfolket var på storbyweekend i Trondheim, og ville vitje oss in persona! Det var for å skode barnet. Vi gjorde ei avtale om at det skulle skje dagen etter, og sundagen kom som ein vind, han, men då ringte Bjerkset igjen, no for å seia at kvinnfolket hadde nekta han å vitje oss. Det var nemleg ikkje aktuelt, meinte ho, å dra på barselvitjing utan den obligatoriske barselsgrauten, som er ein titusenårig tradisjon i Rennebu og omegn. Det ville vore ei stor synd og ei endå større skam, hevda ho. Sjølve sver vi til det etymologiske, "barsel" i tydinga "barns-øl", og vi insisterte på at det ville vera meir enn godt nok om dei kom med nokre sixpacks med Frydenlund bayer. Men Bjerksets muse kunne ikkje risikere presseoppslag om at ho var faren på barselvitjing utan graut, så det vart ikkje noka vitjing, det vart med telefonsamtala. Men det var jo meir enn nitriveleg nok det òg.

Vi må sjølvsagt òg nemne Lasse Aaseng, utflytt nordtrøndar og profilert bankiér i Oslo, som sjeldan nedverdigar seg til å helse, men ganske enkelt innleier med orda: "Ja, ja, Skjetne." Deretter er det eit eller anna som ikkje er som det skal, som han kjenner ein trong til å diskutere med oss. Det kan gjelde talentlause norske bridgespelarar, eller det kan gjelde det evinnelege surret og vaset i hans eigen arbeidsbransje. Alt er trist, trasig, tragisk. Stundom freistar vi oppmuntre han, men han er utrøysteleg. Mange gonger har vi slett ikkje noko lurt å seia han til svar, det blir berre ja og ha, medan han i eit fargerikt språk opnar hjarta sitt opp for oss. Men plutseleg har han fått nok, og skjer igjennom: "Snakkes, Skjetne." Kom vi fram til noko? Nei. Men det var ei frapperande samtale likevel.

Det er òg ein del andre som stundom ringjer, som vårtorskefiskaren Trond Bårdsen frå Tromsø. Før ringde òg steinarbeidaren Malvin Gimse frå Melhus, og ein sjeldan gong trearbeidaren Reidar Bårseth frå Støren. Ein gong ringde ein bridgespelar frå Kvænangen, som vi knapt kunne hugse å ha møtt, og det vara i over ein time. Alt dette var veldig kjempekoseleg. Så det er berre for kven som helst å ringje oss igjen, og vi vil òg koma med same oppfordring til alle andre, no som det går mot jul og den glade høgtida med dei nære verdiane og alt det der: Ta opp telefonen, og snakk i ein time eller to om absolutt ingenting til einkvan du kanskje ikkje har snakka til sidan i går, og som frå før har det altfor travelt i den altfor kompliserte kvardagen sin. Det har han fortent. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar